Tekstene

Evangelietekst: Luk 18,9–14 
Lesetekst 1: Jes 59,1–4 
Lesetekst 2: 1 Joh 1,8–10 + 1 Joh 2,1–2

Utdrag fra talen (Hør hele talen HER)

Tekstene

De to lesetekstene slår fast at vi er syndere, mens evangelieteksten gir veiledning til hvordan syndere skal nærme seg Gud, og hvordan vi ikke skal gjøre det.

Kun én

Tolleren i lignelsen får gode skussmål av Jesus, fordi han bekjente seg som en synder som trengte nåde. Og derfor gikk han «rettferdig hjem for Gud.» Rettferdig = uskyldig. 
Den andre, han som i slutten av teksten vår bare omtales som «den andre», han var fortsatt skyldig og ikke rettferdig.

Selvrettferdighet eller guds rettferdighet

Det som er likt med fariseerens og tollerens bønner, er egeninnsatsen: 
- Fariseeren forherliger seg selv med det han selv har gjort, mens 
- tollerens bønn har et preg av selvutslettelse. Men på samme måte som med fariseeren, ser tolleren på det han selv får til. 
Begge ser på hvem de selv er! 

Men så kommer det som er helt ulikt: Tolleren vender seg til Gud med sin urettferdighet. Han ser på seg selv og Gud.

Kongelig standard

I møte med Gud så tolleren hvem han selv var, omtrent slik Jesaja gjorde da Gud kalte ham til profet: 
«Ve meg! Det er ute med meg. 
For jeg er en mann med urene lepper, 
og mine øyne har sett kongen.» (Jes 6,5)

I møte med kongen – og kongens standard – kommer vi alle til kort. Tolleren innser dette, og slår seg skamfull på brystet, mens han ser ned i gulvet: Han har bare grunn til å være ydmyk. 
Og derfor er det også at han kan gå hjem som en rettferdig og uskyldig mann i Guds øyne. For en sånn mann kan Gud gjøre noe med: en ydmyk mann.

Ikke ‘ikke’

Det virker som om hjernen vår sliter med å forstå et bestemt ord, nemlig ordet 'ikke': Jeg sier «Jeg vil ikke spise snop og kaker!», mens hjernen oppfatter «Jeg vil spise snop og kaker!» 
Hjernen bare faser ut ordet 'ikke', og gjør så det motsatte av det jeg har bestemt meg for.

Syndevekkeren

Det må være dette Paulus snakker om når han sier at loven vekker synden i oss. I de 10 bud, som er den komprimerte utgaven av den loven Gud gav israelittene, så begynner de fleste av dem nettopp med at «Du skal ikke ...!». 
Men så oppfatter vi i stedet at «Du skal ...!» Er det slik synden vekkes, ved at loven sier «ikke»?

Ærlighet varer lengst

Mens fariseeren kom til templet for å imponere Gud med det han hadde gjort, utleverte tolleren livet sitt til Gud på en mer ærlig måte. Han løftet blikket til Gud. Det gjorde ikke fariseeren. Ikke egentlig. 
Derfor var det også tolleren som kunne løfte blikket opp fra feilstegene sine, mens fariseeren fortsatte å være sin egen gullstandard, og dermed gikk han glipp av å bli fornyet.

Oppmerksom

Dersom hjernen vår sliter med å forstå ‘ikke’, så må vi, når vi sliter med noe vi ikke vil være med på, heller rette oppmerksomheten mot noe annet, slik tolleren rettet oppmerksomheten mot Gud. 
Når vi ber om tilgivelse, vender vi blikket bort fra det vi ikke vil, til han som kan gjøre noe med det. For hvis du nistirrer på det du ikke vil gjøre, så konsentrerer du deg egentlig om nettopp å gjøre det. Løsningen er å konsentrere seg om noe annet, nemlig det du heller vil gjøre. Hjernen fatter jo ikke ‘ikke’.

Noen

Vi som tror, har altså denne mye bedre løsningen: Ikke bare kan vi flytte blikket over på noe annet, vi kan også se på noen annen enn oss selv. Da utvides muligheten for endring enormt, for sammen med ham er faktisk alt mulig, til og med å endre på meg. 
Bare slik kan vi vandre ett og ett steg i retning rettferdighet og helliggjørelse, og i retning av den freden som følger med å feste blikket på Gud. 

Ydmykhet

Det var tollerens ydmykhet som gjorde at han gikk rettferdig hjem fra templet denne dagen. Han så ydmykt bort fra seg selv.

Ydmykhet er i Galaterbrevet listet opp blant det Paulus kaller DHÅs frukt (Gal 5,22f). 
DHÅs frukt er resultatet av at mennesker lar Gud slippe til: 
Kjærlighet, glede, fred, 
overbærenhet, vennlighet, godhet, 
trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

Og på samme måte som med resten av frukten, kan ikke ydmykhet presses fram ved at vi skjerper oss, for ydmykhet er noe Gud gjør. Paulus kaller jo alt dette for Åndens frukt.

Innspill til samtale – alene, to og to eller i ei gruppe

1. Er du en synder? 
   Hvis nei: hvorfor ikke? 
   Hvis ja: Hva vil dette si?
2. Blir du ydmyk i møte med Gud (i gudstjenesten, i en bønnestund, i en samtale om Gud)? 
   Bør man bli det?
3. Hva er dine erfaringer av å gjøre motsatt av den personen du har bestemt deg for å være?
4. Apropos dette med at hjernen hopper over ordet 'ikke':
   Er du slik at du tenker på det du vil la være å gjøre/tenke, eller forsøker du heller å tenke på det du vil gjøre/tenke? 
   Har dere noe å lære av hverandre på dette området? 
5. Er du vant med å bekjenne synd? Fortell hvordan dette arter seg!
   Skulle du ønske du var det? Finn ut hvordan dette kunne ha foregått, og øv deg i det!
6. Når du leser om Åndens frukt i NT, f.eks. i Gal 5,22f, hvor mye av dette har Ånden fått gjøre i deg?