Tekstene

Evangelietekst: Matt 26,17–30 
Lesetekst 1: 2 Mos,1.3–8.11–14 (OBS! Oppslaget viser hele avsnittet 1–14)
Lesetekst 2: 1 Kor 5,6b–8

Utdrag fra talen (Hør hele talen HER)

Judas

«Ve det menneske som forråder Menneskesønnen!» 
Vi kommer ikke unna Judas i dag, for Jesus bruker en hel del av dagens tekst til å snakke om den som skal forråde ham. «Ve det menneske som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» Det ble så voldsom stor forskjell mellom Peters fall og Judas’ fall – som vi skal lese om i morgen. Peter, som også sviktet, søkte tilbake til fellesskapet med de andre. Han klarte seg. Juda trakk seg bort og ble alene med sviket og skammen, og ble derfor alene om å finne en løsning. Hvordan kan en som jeg noensinne få oppreisning? 

Var det dette Jesus mente da han sa «Ve det menneske […] bedre om han aldri var født»? Det har blitt spekulert en hel del over hvorvidt Judas var forhåndsbestemt til å fortapes, eller om Jesus kunne se på forhånd hvordan det ville gå med Judas etter at han hadde sviktet: Alene med skammen og alene om å finne en løsning på sviket. Kunne Judas også fått oppreisning, slik som Peter, om han bare hadde kommet tilbake til fellesskapet, og så senere truffet Jesus, slik som Peter? 
"Elsker du meg, Peter?" (Joh 21,16)
"Elsker du meg, Judas?"

Sviktet felleskapet?

Når forlot Judas fellesskapet? Da han gikk fra nattverdsmåltidet, eller da han bestemte seg for ikke å komme tilbake? Og hvor stort kan et svik være før det blir for stort? Jeg tror dette spørsmålet er underordnet spørsmålet om hvor viktig det er å holde fast på fellesskapet. 

Kan vi også våge å spørre: Sviktet fellesskapet Judas? Vi vet ikke om de andre oppsøkte ham, forsøkte å finne ham for å trøste ham. Men gjorde de det? Hvis ikke: Sviktet de ham?

To måltid

Av de to måltidene vi skal holde her i dag, er det vel det siste som minner mest om det måltidet Jesus og disiplene spiste sammen den første skjærtorsdagen, og i tillegg det som minner mest om det Jesus innstiftet denne kvelden. For da sitter vi i lag, det er helt klart at vi er i lag, og ikke spiser og drikker hver for oss, vi ser på hverandre, vi smiler – et virkelig fellesskap

Mangfold

Nattverdkøene våre kunne sikkert vært verd et studium: 
- Hvordan beveger folk seg? 
- Hvem skynder seg for å komme tidlig fram? 
- Hvem gidder ikke å stå i kø? 
- Hvem nøler med i det hele tatt å reise seg? 
- Når det er intinksjon: Hvem beklager seg når de putter oblaten i munnen, før de har fått dyppet den i vinen? 
- Hvem ser helt alvorlig ut?
- Hvem smiler fra øre til øre når de tar imot og spiser? 
- Hvem feller en tåre? 
- Hvem knekker oblaten i hånda, som en ekstra symbolhandling? 
- Hvem korser seg? 
- Hvem kommer i dress? 
- Hvem kommer i slitt dongeri?

Unikt felleskap

Uansett hvordan et slikt sosiologisk studium hadde konkludert etter å ha betraktet oss, så er det sikkert at det er få steder så forskjellige mennesker møtes på så lik linje, som i nattverdkøen og nattverdsmåltidet. 

Barn og voksne, kvinner og menn, de som mener de har klart seg godt og de som skjemmes over livet sitt, de som ved egen eller andres hjelp stort sett har holdt seg nær Jesus hele livet, og de som vet veldig godt at de har sviktet – om ikke akkurat slik som Judas, så har de likevel sviktet. Alle disse, alle vi, kommer til nattverden på helt like premisser, fordi vi trenger akkurat det samme: fellesskapet med Gud.

Fellesskapsdannende

Jesus bygger ritualer rundt fellesskap, eller bygger fellesskap med ritualene. I pinsen hører vi om at Gud gir gaver gjennom DHÅ (1 Kor 12,1–11). Disse gavene er heller ikke til den enkelte alene, men til fellesskapet. Gud har alltid henvendt seg til fellesskapet. Selv om han møtte Abraham på et én til én-vis – og Jakob, Gideon, Paulus, så var det for at fellesskapet som utgjorde Guds menighet, skulle tjene på det. Styrkes og vokse og utbres. Gud har alltid bygget et fellesskap og talt til fellesskapet, ikke til en mengde enkeltpersoner.

Før jeg drikker den ny

Fra nå av skal jeg ikke drikke av vintreets frukt, før jeg drikker den i himmelen. Jesus var ikke i tvil om hva som skulle skje med ham de neste timene og det neste døgnet. Men han snakker ikke bare om det, om han som skal forråde ham, men han snakker om det som skjer etterpå. Han snakker ikke bare om at de nå skal drikke hans blod, som blir utøst for mange, men han peker videre: Jeg skal drikke av vintreets frukt, sammen med dere, i himmelen. Jesus har hele kontrollen hele påskeuken, og lover at vi en vakker dag skal feire et måltid sammen i Guds rike, i den store velkomstfesten Gud har planlagt. Det mest salige fellesskapet det går an å tenke seg.

Innspill til samtale – for deg selv eller sammen med andre

1. Er menighetsfellesskapet et helbredende fellesskap for deg?
2. Er det til menigheten – én eller flere personer – du går går for å få trøst og eksistensiell hjelp?
3. Er du en som er godt inne i fellesskapet, eller mener du at du befinner deg mer i ytterkanten? 
   Hvorfor er det slik det er, for din del?
4. Synes du nattverden i kirken er slik den bør være, eller blir den for høytidelig eller ensom eller noen annet?
5. Hvis Gud har skapt oss til fellesskap, og at det er der tryggheten og den sanne gleden for menneskelivet finnes, er det noe du må gjøre annerledes?