Tekstene
Evangelietekst: Matt 18,1–11
Lesetekst 1: Ef 6,1–4
Utdrag fra talen (Hør hele talen HER)
Hvem er størst?
Dette er ikke den første gangen at disiplene er opptatt av hvem som er størst (Mark 10,35–37). To av disiplene, Johannes og Jakob, fikk til og med moren sin til å spørre Jesus om ikke de to sønnene hennes kunne få sitte nærmest ham rundt det store festbordet i himmelen (Matt 20,20f). De ville være de viktigste. Disse disiplene er vel ganske like oss selv, som også kan være opptatt av rangering: Hvem er størst, viktigst, best, og hvem er nærmest Jesus?
Språkbarriere
Disiplene var jo vant med at Jesus ikke alltid svarte eller reagerte slik de forventet (Tre eksempler: Matt 22,15–22; Mark 2,1–5; Mark 3,31–35). Kanskje dette var en grunn til å stille ham spørsmålet om hvem som er den største i himmelriket? Hva kommer han til å svare nå? Det er som om det ligger en språkbarriere mellom Jesus og disiplene.
Ses, ikke høres
I en kultur hvor barn kanskje primært hadde verdi som kommende voksne, og hvor religionen ble forvaltet av menn, må svaret fra Jesus ha vært temmelig overraskende: «Barnet størst i himmelriket?!» «Den som gjør seg selv liten som barnet?!» «Hvorfor det?»
Blant de aller første leserne av dagens bibeltekster var det slik at barn var, om ikke annenrangs, så i hvert fall mindre viktige enn de voksne. Hos oss selv må vi heller ikke mer enn maks. et par generasjoner tilbake for å komme til den gangen det het at barn skal ses, ikke høres. Slik har det vært, eller er det, i andre kulturer også: Barns verdi ligger i at de har et potensial til å bli voksne.
Ukomplisert tillit
Men i dag sier Jesus at barn har noe som voksne har lett for å miste: en åpen og utilslørt tillit. For nåden som Gud vil gi, kan være vanskelig å ta imot for en voksen. Voksne tenker for mye, og da kan vi reagere med at «skal vi liksom skal være avhengige av Guds nåde?», eller vi kan begynne å lure på om vi er verdt nåden.
Barna er ikke dummere enn vi voksne, men de er mindre kompliserte. De har lettere for å vise tillit. Spedbarn er helt avhengige av andre for å bli mette, for å bli rene og noen til og med for å få ro til å sove. Og de tenker ikke engang over at de er så uselvstendige. Også fem- og 10-åringer er avhengige av de voksnes nåde, uten at de grubler over det.
Da er det lettere å godta at de trenger å motta liv, kjærlighet og frelse fra Gud – og uten å undre seg på om de må fortjene det. På den måten har barn god trening i å tro, så derfor trekker Jesus frem barna som eksempler for oss voksne. Se og lær av de små! er det som om sier Jesus, slik at dere kommer inn i himmelriket, uten å rote dere bort på veien.
Tro = tillit
På norsk kan ordet tro bety mer enn én ting. Vi har arvet én betydning fra den gresk-romerske begrepsverdenen. Det er den analytiske, intellektuelle troen: Jeg tror jeg fikk det meste rett på prøven. Eller man ser på himmelen og tror at det kommer til å regne i morgen.
En annen betydning av ordet tro, er ‘tillit’. Dette har vi arvet fra det bibelske språket og den jødiske kulturen. Faktisk er det slik at når du leser det NT sier om gudstro, kan du bytte ut ordet tro med ordet tillit. Da blir det å tro på Gud, noe helt annet enn å anta at noe er sant eller usant. Å tro på Gud, er å stole på Gud. Da er tro noe som ligger i den som allerede kjenner Gud, og er ikke noe som vi skal forsøke å presse fram og håpe som bare juling at vi ikke tar feil.
Denne troen bygger på erfaring av Gud Far, den han allerede har vist seg å være i livet ditt. Ikke så ulikt den tilliten barn har til sine foreldre, eller hva? Den begynte med barnas åpenhet, som gav dem erfaringer av at foreldrene er gode, som igjen skaper tillit.
Verdier
Mange dåpsforeldre synes at det er kristendommens verdier som er viktige å lære bort til barna. Det er selvsagt fint! Samtidig er det slik at Gud Far ikke står for visse verdier; han elsker oss, vil ha et forhold til oss. Er det våre foreldres verdier som gjør at vi vil ha dem i livet?
Veien hjem
Dåpen sier to ting:
1. Jeg har tatt meg av din forhistorie.
Problemet til et menneske er ikke primært hva det gjør, men hvor det kommer fra. Synden er bare synderens naturlige uttrykk. Forbindelsen med det som vil ende i en katastrofe, blir kuttet i dåpen. Dette er like dramatisk som språket i dagens bibeltekst. Virkeligheten i dette er også dramatisk!
2. Du får del i en fremtid.
Jesus sier: «Jeg er veien» (Joh 14,6). Vi trenger ikke stige opp for å imøtekomme Gud, for Gud har allerede steget ned for å møte oss. Veien er klar, og i dåpen blir vi plassert på denne veien. De første kristne ble faktisk kalt for dem som fulgte Veien. Så lenge vi går, går vi på en eller annen vei. Jesus sier: Jeg er den veien som fører deg til Livet.
Omfavnet av Gud
I dåpen kler vi oss i Kristus, sier NT (Gal 3,27). Vi tar på oss det Jesus gjorde for oss. Hans død blir vår død, hans oppstandelse blir vår oppstandelse. Dåp er ikke primært å forstå det Jesus har gjort, men å ta imot det Jesus har gjort. Tillit. Dåpen handler likevel ikke så mye om å ta imot som å bli tatt imot. Dette sier noe om hvem som handler i dåpen. Å være kristen vil si å la seg omfavne av Gud. Tillit. Så vær åpen og erfar Far! Lær av barna, for de er tross alt de største i himmelriket.
Innspill til samtale
- Hvor viktig er det for deg/dere å være en viktig person?
- Hva mener du/dere om barns verdi?
Ble de ignorert på urimelig vis et par generasjoner tilbake?
Blir de overdrevent degget med av dagens foreldre?
Hvor mye skal barna – i seg selv og meningene/behovene deres – hensyntas når de voksne tar beslutninger?
- Beskriv tilliten du har til Gud.
- Stoler du på at Jesus har tatt seg av fortiden din og har kontrollen på fremtiden din, fordi du er en kristen, en etterfølger av ham?
- Får Gud omfavne deg?