Tekstene

Evangelietekst: Luk 9,57–62
Lesetekst 1: 1 Sam 3,1–11
Lesetekst 2: 1 Kor 9,19–23

Utdrag fra talen (Hør hele talen HER)

Alvorlig avslutning

Vi nærmer oss slutten av treenighetstiden, og da nærmer vi oss samtidig den alvorlige avslutningen av kirkeåret. Det krever mot å følge Jesus fra nå av – ikke alle vil tåle å ‘smake steken’. Vi kjenner jo til hvordan disiplene flyktet da soldatene kom for å hente Jesus, hvordan Peter sviktet ham og hvordan Judas forrådte ham. Det ble med ett så annerledes for dem å følge Jesus, at det bare ikke gikk.

Invitasjon til noe annerledes

I evangelieteksten i dag inviterer Jesus til å være med på noe annerledes, og han både advarer og oppmuntrer: Det innebærer lite hvile å leve det livet jeg lever. La de andre engasjere seg med døden, så kan du bruke tiden på å forkynne Livet! Følg meg og bli med på noe viktig! Det kan bli vanskelig og uvant, for det blir i hvert fall et annerledes liv.

Store endringer

Man kan kjenne på en uvisshet eller frykt i en stadig skiftende verden i vår tid også, med klimakrise, teknologisk utvikling med høy fart, og med globale pandemier og annet som er annerledes fra slik det en gang var. Vi som er midt i livet og forbi, har opplevd ufattelige endringer i løpet av vår tid på jorden. Vi kunne ikke se for oss Internett og smarte telefoner. Verden slik den har forandret seg, kan fortone seg underlig for oss.

Fremmed

Salmisten sier at «Jeg er en fremmed på Jorden» (Sal 119,19a). I Hebreerbrevet står det at alle de store menn og kvinner vi leser om i GT, anså seg for «fremmede og hjemløse på jorden», og de lengtet etter et fedreland (Heb 11,13f). Også Peter skriver om kristne som fremmede for denne verden (1 Pet 1,17b). Alle disse som følte seg som fremmede, gjorde det fordi Gud hadde vist dem noe annet.

Vi er også kalt til å være annerledes enn dem rundt oss. Jesus snakker om annerledeshet i dagens tekst: Vi kan ikke på samme tid leve som før og leve som han. Vi kristne skal leve et annerledesliv som fremmede i en verden som ikke lenger er slik den ble skapt. Hvordan møter vi kristne annerledesheten vi ser i verden?

Kirken i møte med annerledeshet

Det vet vi en hel del om ut fra den annerledesheten som Kirken har blitt utfordret av det siste århundret: Kvinner som ville bli prester, homofile mennesker som ville leve i ordnede, offentlige parforhold, og LHBT+-personer som vil leve som seg selv, fikk alle til å begynne med et blankt nei fra Kirken. Slike ting måtte aldri skje! Men alt har skjedd. Kvinnelige prester er nå helt vanlig. Kirken har utformet en liturgi for vielse av likekjønnede og biskopene våre går i PRIDE-tog. Alt dette skjedd, men hvordan var veien dit? 

Det har aldri vært en skikkelig samtale om homofili og kjærlighet til Jesus. Vi kristne har bare plassert oss i skyttergravene på hver side av fronten og plaffet løs. Så ble man stemplet som liberal eller konservativ prest, alt etter hva den enkelte presten mente om saken, og alt etter hvilken part som uttalte seg om presten. Alle disse store spørsmålene som er nevnt over, er for innfløkte til at man kan innta et sort-hvitt-standpunkt, og de er for viktige til at man bare kan kaste seg i ei skyttergrav: de handler jo om mennesker!

Førstemann ut

Poenget med å nevne disse utfordringene Kirken har jobbet med de siste drøye hundre årene, er at måten Kirken har tatt tak i dem på, har skapt mye ugreie. Debatten har virket belastende på dem sakene personlig angår. Vi må bli flinkere til å møte menneskers annerledeshet! Er Kirkens første reaksjon å strike, blir vi hengende etter, og fortsetter å bli oppfattet som ukjærlig og uinteressert. Da er vi som dem som stadig kranglet med Jesus: mer opptatt av utsiden enn innsiden, ritualene er blitt viktigere enn menneskene.

Strekkevne

Paulus oppfyller i leseteksten det annerledeslivet evangeliet krever av oss: «For alle er jeg blitt alt», sier han. Paulus gikk ikke bare i møte med annerledes mennesker, han strakk seg så langt at han ble en av dem, uten å miste seg selv og jesustroen – og uten å holde opp med å veilede. Hvor langt er vi villig til å strekke oss? 

Jesus sa riktignok til en kvinne at hun skulle «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh 8,11b). Men det gjorde han først etter at han hadde bøyd seg ned til kvinnen og sett henne inn i øynene, og slik vist at han brydde seg om henne. Da blir det ikke så strengt når Jesus sier at hun ikke må synde mer. Da kan hun lettere tro at han har omtanke for henne. Dette er måten å møte annerledeshet på.

Vide fullmakter

Det handler aldri om å være for eller imot, det handler om å være til hjelp. Ingen blir hjulpet av våre tydelige standpunkt. Jesus, på sin side, var ikke for alt, men han var alltid for mennesker. Han var ikke enig i alt, men prioriteringen var å hjelpe folk inn i et forhold til Gud.

Kirken har fått vide fullmakter til å elske, men få detaljer om metoden. Han sa «Elsk hverandre!» (Joh 15,17), og løs så kriser og problemer ut fra det. Derfor var det at Paulus ble alt for alle og ble som alle: Kjærligheten drev ham. Om vi begynner å møte dem som ikke enda er en del av oss, på en måte som får dem til å forstå at vi bryr oss om dem, så vil de lytte til oss på en annen måte. Uten at vi må være enige om alt.

Innspill til samtale

1. Har du noen gang opplevd, eller opplever du nå, at det er krevende å følge Jesus? 
   Snakk sammen om dette i gruppa di eller med noen andre.
2. Er verden blitt så underlig og uvant i løpet av livet ditt at du opplever den som fremmed? 
   Hvordan?
3. Opplever du deg selv som fremmed i verden, slik det fortelles om Bibelens store menn og kvinner over? 
   Hvordan fortoner dette seg for deg, i så fall?
4. Hva faller mest naturlig for deg, å mene noe om folk eller å se behovene deres? 
   Er du fornøyd med deg selv på dette området?
5. Selv om det er noe sent: Snakk om hvordan Kirken kunne ha møtt de som har villet endre Kirken det siste århundret, på en mer kjærlig måte enn det som påstås i prekenen – uten at du/dere nødvendigvis må være enig i endringene som de ulike grupperingene har ønsket seg.