Tekstene

Evangelietekst: Matt 19,27–30
Lesetekst 1: Jer 9,23–24
Lesetekst 2: Fil 3,7–14

Utdrag fra talen (Hør hele talen HER)

Opp ned-riket

Vi er i den delen av Matteus som illustrerer de ulike forventningene til Messias: Hvem er han? Hvordan er han? 

Én side ved Messias som overrasket mange, er forkynnelsen om hvordan Guds rike er et opp ned-rike – altså at det vi regner som opp, øverst, regner Gud som ned, nederst: 
- hos Gud får vi ære når vi tjener, ikke når vi hersker 
- overfor Gud viser vi styrke når vi tilgir, ikke når vi hevner oss 
- I Guds tanker er vi rike når vi gir bort det vi har, ikke når vi tviholder på det 
- Og som i dag: De første skal bli de siste (Les videre her: Matt 20,1–16)

Opp ned-riket fikk lite gehør hos de fleste som møtte Jesus. Det får det vel hos oss, også. Opp ned er jo feil vei. Jesus selv stemte dårlig med oppfatningene jødene hadde av Messias. Messias skulle være en seierrik krigsherre, ikke en lidende tjener (Jes 53). Det vi mennesker lett glemmer, er at dersom Gud og hans Messias hadde vært slik vi så ham for oss, altså nokså lik oss selv, bare mektigere, så hadde det vært ute med oss. Vi skal prise oss lykkelige for at Gud velger å tjene og for at hans rike er et opp ned-rike! At Gud ikke er som oss, åpner himmelen for hvem som helst

Hva skal vi få?

«Hva med oss?» spør Peter. «Hva skal vi få?». Hva spør han egentlig om her? I versene foran vår tekst har akkurat en rik ung mann gått bedrøvet bort, etter at Jesus oppfordret ham til å gi bort det han eide og bytte det mot «en skatt i himmelen» (Matt 19,16–22). Så jeg ser egentlig ikke for meg at Peter nå ber Jesus gjøre ham rik eller noe. Akkurat slik den rike ble oppfordret til å gi alt han eide, til de fattige, svarer Jesus Peter at den som oppgir alt som hindrer fri sikt til Gud, skal få mye mer enn de klarer å se for seg, av det Gud har å gi. De som skal få mangedobbelt igjen, er de som gir slipp, sier Jesus. En neve som holder fast på noe, kan ikke ta imot noe annet. Det er en oppfordring til ikke å bli så knyttet til gavene Gud gir. Det er giveren vi skal knytte oss til. Det er han som har det evige livet. Det er altså alle de som har gitt slipp, som vil få mangedobbelt igjen fra han som gir raust av alt det som er verd å ha.

Hva er verdifullt?

Hva er verd å ha, da? «Det som før var en vinning for meg, regner jeg nå som verdiløst skrap», sier Paulus. Det er dit vi må komme for å komme videre. Paulus har gjort en oppdagelse: Alt han har holdt på med tidligere, var ikke verd tiden det tok å gjøre det. Selv om han var en sentral fariseer med en anerkjent teologisk utdanning, så oppnådde ikke det han håpet på, nemlig Guds anerkjennelse. Alt han har holdt høyt tidligere, må gi plassen til den rettferdigheten som bare kan fås ved å ta imot Jesus: Bare Gud kunne gjøre Paulus rettferdig. Derfor har det heller ingenting for seg å se bakover, sier Paulus. Det er kun fram som gjelder. Ser han bakover, går han for tap. Ser han forover, går han i retning seier. Så Paulus «strekker [seg] etter det som er foran» (Fil 3,13).

Forlate alt

Paulus har forlatt alt det som han før holdt fast i, og han er kjempefornøyd. Det er det Jesus sier til Peter også, at den som forlater alt for hans skyld, skal bli rikelig tilfredsstilt. Ikke forlate hus og åkre nå for å få mange flere hus og åkre senere. Hus og åkre – til og med familie – kan bli avguder, sier Jesus. Menneskene vi elsker, kan få så mye av hengivenheten vår, at kjærligheten til Gud går tapt. Vi trenger å forlate alt som hindrer oss i å ta imot det vi trenger mest. Dette handler selvsagt om prioritering. Hva du setter høyest, ikke om å dra fra familien din. Når du forlater alt dette, så sier du at de ikke lenger utgjør fotfestet ditt, de utgjør ikke lenger tryggheten din. Du har valgt å sette føttene på en annen grunn.

Balansegang

Det er egentlig rart at vi fødes inn i en materiell verden, når det materielle så lett blir et problem for oss. Jeremia-teksten setter fingeren på akkurat det som er utfordringen med det materielle: Vi strekker oss etter det, og når vi har det, så roser vi oss av det. «Se hva jeg har fått til!» «Hvis du vil være stolt av noe, så vær stolt av at du kjenner Gud», sier Jeremia. Men vi er likefullt materielle, så derfor trenger vi det materielle, så som mat, drikke, klær, hus osv.,til og med andre mennesker. Vi trenger en mengde materielle goder, som Gud også har gitt oss! Balansegangen er å få det til slik at det er vi som forvalter godene vi har fått, i stedet for at det vi eier, tar hele oppmerksomheten vår.

Født på ny

I det nattlige møtet med Jesus (Joh 3,1–21) får Nikodemus høre at mennesket må bli født på ny for å kunne se Guds rike. I dag sier Jesus at verden en gang skal bli født på ny. Det er Gud som gjør begge deler, altså både på personnivå og universnivå. Paulus har tatt til seg hva dette vil si for ham. Så han har latt seg gjenføde, og nå lever han ut det nye livet han har fått, som best han kan. Det nye livet er at Jesus lever i ham. Den som er født på ny og kaster seg ut i det nye livet, vil oppleve det samme som Paulus, at han også får et nytt verdisyn. Det som før var viktig, blir detaljer, eller skrap, mens det nye du har fått del i, er verdt alt (Matt 13,44–46).

Ihuga før og ihuga nå

Om Paulus nå innser at han det han tidligere investerte i, aldri kunne gi ham den fortjeneste han var ute etter, så er det én side ved Paulus som er uforandret, nå som han er blitt en jesusetterfølger: Han er en ihuga person. En ivrig mann og en handlingens mann. Paulus er ikke en som ser seg selv i speilet, og glemmer ansiktet så snart han snur seg bort, som Jakob skriver i sitt brev (Jak 1,23f). Paulus tar til seg formidlingen om Gud, og så spør han: Hva nå, da? Hva skjer nå? 

Om han i stedet, etter å ha lyttet til Jesus og erfart ham, bare hadde nøyd seg med å tenke «Å, så interessant!», så hadde det ikke blitt han som skrev halvparten av bøkene i NT. De gode nyhetene om Jesus hadde heller ikke kommet til de områdene som i dag utgjør Tyrkia, Hellas og Italia, med den sammen farten som Paulus tok dem dit. Men én mann tenkte: «Hva nå, da? Hva skal jeg gjøre med det jeg har hørt. Hva skal det jeg nå har hørt, gjøre med meg?» 

Én mann! Ihuga er viktig! Så gi slipp på alt skrapet!

Hva skjer nå?

Vi er vante med å lytte. Ta til oss forkynnelse og undervisning. Kanskje du leser en del, også? De fleste av oss er proppfulle av kunnskap om både det ene og de andre. Også om Bibelen, Gud og troen. Men så, da? Hva skjer etterpå? Er noe forandret? Ser du verden, menneskene og livet ditt på en ny og annerledes måte? Er du forandret? Og i dag, når preika er hørt, gudstjenesten er over og du er ute i verden igjen: Har du blitt berørt? Fikk du noen tanker om noe som må bli annerledes?

Gå på det! For kunnskap uten handling er verdiløst skrap!

Innspill til samtale

1. Hva slags ting er det du holder fast på? 
   Hvor stor verdi har de tingene du holder for viktige, sammenlignet med evig liv? 
   Hvor mye vil det koste deg å forlate disse, altså prioritere dem ned under gudsforholdet ditt?
2. Ønsker du å la deg gripe av Jesus og det nye livet han ønsker for deg? 
   Hvordan skulle dette se ut, ut fra dine egne ønsker?
3. Når det gjelder spørsmålet om å være ihuga, så er det noen som mener at man ikke må bli så ivrig at man mister fotfestet eller kontakten med virkeligheten. Vil du si at det ville være en overhengende fare for at dette skulle skje med deg, dersom du begynte å ta det nye livet mer på alvor?