Tekstene

Prekentekst: 1 Mos 33,1–11
Lesetekst 1: Mark 11,25f
Lesetekst 2: Ef 4,29–32

Utdrag fra talen (Hør hele talen HER)

Den æreløse og helten

Når man leser om Esau og Jakob, er det lett å tenke at Esau er en æreløs person, mens Jakob er en helt. Esau sa fra seg førstefødselsretten, mens Jakob ble opphav til en hel befolkning og dens navn: Israel. Men Bibelen skjuler ikke det faktum at Jakob som en skikkelig luring, og navnet hans forbindes med juks og bedrag: Jakob, ‘Den som drar i hælen’. Jakob snøt sin bror for førstefødselsretten, noe som var en alvorlig og stor sak. (Du kan lese hele historien om Jakob og Esau fra 1 Mos 25(v.19)–33.)

Hvem Gud er

Allikevel var det Jakob som hatt Guds løfter over seg, og Gud var alltid med ham. For det handler om hvem Gud er, ikke Jakob. Det gjør det for oss også. Det som betyr noe, er hvem Gud er, ikke hvordan vi er. 
Historien om Esau og Jakob ender med at Jakob ber broren om nåde. Nettopp fordi Gud hadde så store planer for Jakob, måtte Jakob ta et oppgjør med det han hadde gjort mot broren. Dette også handler om hvem Gud er. Han er hellig. Det var først etter oppgjøret at gav Gud ham med det uredelige navnet 'Jakob', det nye navnet 'Israel'.

Botferdig

Den som er botferdig, er rede til å gjøre opp for seg og klar til å ta straffen, om det skulle være snakk om det. Og Jakob var botferdig: Han prakket bokstavelig talt den selvpålagte boten på Esau, broren han hadde begått urett mot. 550 dyr og et ukjent antall mennesker skulle Esau få for å sette en strek over det Jakob hadde gjort mot ham 20 år tidligere.
De fleste av oss er vel redelige folk, rede til å gjøre opp når vi har tabbet oss ut, eller innser at vi har tråkket over noens grense. Når vi har gjort noe dumt fordi vi ikke tenkte oss skikkelig om, så innrømmer vi det.

Nåde og fred

Det er nok ikke uten grunn at Paulus åpner flere av brevene sine med den hilsenen vi kaller nådehilsenen: «Nåde være med dere, og fred …» (eks.: 1 Kor 1,3). Paulus starter med nåde. Han sikter selvsagt til nåden fra Gud Far og Jesus, slik han også sier det, men kan det også være at han minner om at nåde er en grunnholdning i menigheten: «Nåde være med dere og blant dere»? 

For nåde må jo være grunnholdningen vår. På samme måte som vi ikke hadde sjans’ om ikke Gud viste oss nåde, så har vi ikke sjans’ om vi ikke viser hverandre nåde. Jeg tror Paulus mente at nåden måtte være med oss på denne måten også: nåde for hverandre og nåde fra hverandre. Det er i hvert fall noe vi trenger å få en jevnlig påminnelse om: både gi og å ta imot nåde. Det siste er ikke mindre viktig enn det første, for stolthet har hindret mange fra å leve godt.

Ikke snillisme

Selv om vi oppfordres til å tilgi, slik vår Far tilgir, så er det ikke en oppfordring til å bare glatte over det som har skjedd. For Gud er ikke som onkel Per i Putti Plutti Pott: «Hei, jeg heter onkel Per og er veldig snill – nesten dumsnill!» Gud er både rettferdig og nådig, og tar både oss selv og det vi finner på å gjøre, på alvor. Han tar på alvor det vi har gjort, og han tar på alvor at han elsker oss. Hadde Gud bare vært rettferdig, så hadde vi ikke sjans! Men siden han også er en nådig Far, så vil han tilgi, korrigere og reise oss opp igjen. Han vil likevel alltid peke på det som har skjedd, for Gud er ikke dumsnill. Det må tas en opprydning. For alles skyld.

Varige konsekvenser

Nåde eller ikke nåde, og vi tilgis eller ikke, så skaper vi endringer gjennom det vi gjør og sier. Hele tiden. Noe kan tas tilbake gjennom en unnskyldning, mens andre endringer må vi leve med. Vi kan bli tilgitt, men det kan hende at tilliten er borte for alltid. Vi risikerer å måtte leve med konsekvensene av det vi gjør, selv om vi er så heldige å bli fritatt for skylden.

Fornærmelseskultur

Noen påstår at vi nordmenn har fått lettere for å bli indignert i løpet av de siste tiårene. Grensene for å bli fornærmet har blitt flyttet lenger ut, slik at det er vanskeligere for andre å navigere riktig. Og stakkars den stakkaren som tråkker i salaten nå til dags! Men er vi ikke blitt ofre, da? Ofre for en fornærmelseskultur? Passive mottakere av det andre gjør og sier? Vi lar andre definere oss, mens vi bare sitter der og tar imot. Vi har jo Guds egen Ånd i oss! Den som gjør at vi ikke trenger å være redde, men alltid kan kjenne fast grunn under føttene. Og som aldri lar oss føle oss for små (2 Tim 1,7). Vi har vel ingen grunn til å være passive ofre for det andre finner på – eller for det vi tror de finner på?

I beste mening

Vi må heller være aktive, og bevisst velge å ta ting i beste mening. Også når det høres ut som at folk faktisk mener det de sier. Gjør en avtale med deg selv om å nekte å bli fornærmet. Simpelthen nekte. Nekte å bære nag og å engang tenke på å ta hevn. Ta ting i beste mening! Det er jo også det enkleste. Det er i tillegg en nådig innstilling. Det er det motsatte som er en kunst: "Hva mente han med det han sa nå? Egentlig?" Alt blir enklere når vi bare tar det andre sier og gjør, mer bokstavelig og i beste mening. Vi kan nesten kalle det ‘forhåndstilgivelse’. Gi folk nåde! La oss gi hverandre nåde! Og være slike som andre syns det er herlig å være sammen med! 

«Forstand gjør mennesket sen til vrede, 
det setter sin ære i å bære over med feiltrinn.» 
(Ordsp 19,11). 

Setter æren i å bære over med andres feil, faktisk!

Innspill til samtale

1. Det tok 20 år for Jakob å be om tilgivelse, og kanskje 20 år for Esau å bli klar til å tilgi.
   Kommer du på noen som det er på tide at du tilgir? 
   ... Eller noe som det er på tide at du ber om tilgivelse for?
2. Det er lettere å glatte over enn å ta opp noe vanskelig som er skjedd. 
   Finnes det tilfeller der det er helt i orden å glatte over?
3. Har noen av dere noen gang satt fingeren på noe galt andre har gjort (utenom barna deres)?
   Hvordan gikk det?
   Tenker du nå at du kunne ha gjort noe annerledes?
4. Går du med høye eller lave skuldre når du kommer til Stokka kirke?
   Er menneskene her lette å være sammen med, eller må du veie ordene dine? 
   Må vi bli mer nådige med hverandre?
5. Kjenner du noen som alltid tar ting i beste mening? 
   Er det annerledes å være sammen med dem enn andre mennesker?
6. Hvordan tar man ting i beste mening?

La oss øve oss i å være et nådig folk – som andre synes det er herlig å være sammen med!