Tekstene

Prekentekst: Rom 12,4–8
Lesetekst 1:  Jes 6,1–8

Utdrag fra talen (Hør hele talen HER)

Frivillighetens dag

Denne dagen er frivillighetens dag i Dnk. Siden menighetsrådet i Stokka har besluttet å jobbe særlig med denne siden av å være Stokka menighet og å høre til i Stokka menighet, begynner vi å snakke om frivillighet i dag. Vi må fortsette å snakke om temaet frivillighet etter sommeren også.

Et kort historisk riss

Et kort historisk tilbakeblikk på frivillighet: 
Da lekmannsbevegelsen oppstod på 1800-tallet, med Hans Nielsen Hauge i spissen, ble det etter hvert til at det i Norge ble tillatt å holde kristne møter uten at en prest var til stede, altså møter ledet av lekmenn. De fleste innen lekmannsbevegelsen holdt seg likevel i kirken, der man både opplevde å bli integrert og fikk ha en viss selvstendighet.

Frivilligheten og den offentlige forvaltningen gikk hånd i hånd, og gjennom lekmannsbevegelsen og andre store folkebevegelser som: 
- bondebevegelsen, 
- arbeiderbevegelsen, 
- avholdsbevegelsen og 
- idrettsbevegelsen, 
fikk nordmenn en plass å høre til, og de fikk makt i de demokratiske prosessene, enkelt og greit fordi de var så mange som stod sammen. Disse bevegelsene var grasrotengasjement, og bidro til å bygge landet nedenfra og opp – vi kan takke lekmannsbevegelsen for den frivilligheten og dugnadsånden som mange av oss er vokst opp med.

På 60-tallet skjedde en endring, og ila. de neste tiårene beveget vi oss sakte fra idealistiske folkebevegelser til mer fritidsrelaterte organisasjonene som jobbet for sine egne medlemmers interesser, mer enn at de ønsket å forandre samfunnet. Dette påvirket også frivilligheten. Mens frivillig, idealistisk engasjement tidligere kunne gå i arv til både barn og barnebarn, ble det frivillige engasjementet nå mer midlertidig, som vil si f.eks. at foreldre engasjerer seg så lenge ens egne barn er aktive i speideren eller fotballaget. 

Selv om denne midlertidige frivilligheten også kan ses på som en tvungen frivillighet, fordi foreldrene forventes å dra sin del av lasset, så kan nordmenn likevel oppleve dette som noe positivt: Barna deres får jo noe igjen for det. Men frivillighet i menigheten er ikke like enkelt å ha forståelse for: Hva har du egentlig igjen for det?

Jesus-bevegelsen

Men Kirken var også, helt fra starten av, ment å være en folkebevegelse à la arbeiderbevegelsen og bondebevegelsen. Medlemmene av Kirken på den tiden vi leser om i NT, ja, faktisk tilbake til Jesus selv, var idealister, akkurat som i disse andre bevegelsene jeg har nevnt. De kristne i urkirken jobbet for en sak som var større enn seg selv, i den grad at de selv og deres egen skjebne ikke betydde noe, for det var noe annet som var viktigere enn hvordan det gikk med akkurat dem selv. Dette er ikke fanatisme, men man har oppdaget at noe er for viktig til at man kan ha et likegyldig eller avmålt forhold til det, nemlig at: 
- vi kan ha en nær relasjon til Gud! 
- vi kan leve evig! 
- ... Så dette må andre få høre om!

En bevegelse

Vi finner et fortvilet utsagn i Apg i NT, der noen religiøse øvrighetspersoner helt borte i dagens Nord-Hellas konstaterer at: «Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også» (Apg 17,6f). Også i en periode etter tiden for handlingene i NT, var kirken en bevegelse som ikke lot seg stopp av folk med religiøs og politisk makt. Det stod ikke på forsøkene, men verken fengsling, slag eller steining bet på disse menneskene – de kristne – jesusetterfølgerne. Noe var for viktig!

- I år 66 var det 40 000 kristne i hele Romerriket. 
- Rundt år 100 var tallet steget til 100 000. 
- I år 300 var det ca. seks millioner kristne, noe som utgjorde omtrent 10 % av befolkningen i Romerriket. 

Det står mange steder i Apg om hvordan Kirken vokste fordi helt vanlige mennesker fylt av DHÅ ga de gode nyhetene om Jesus videre til andre mennesker. Frivillig og uten lønn. Kirken var virkelig en bevegelse som var i bevegelse!

Frivillighet

Selve ordet frivillig kan høres ut som noen som gjør noen andre en tjeneste, og at den frivillige selv ikke er en del av det arbeidet som drives.
En sammenligning: De fleste ville vel synes at det ville vært spesielt om noen i familien begynte å kalle oppvasken og støvsugingen hjemme for frivillig innsats. Hvordan kan man da tenke slik om menigheten? Det er nemlig ikke så vanlig at frivillige tar ansvaret for hele sin tjeneste/oppgave. Men det er jo ikke staben eller menighetsrådet, som er menigheten! Det er alle vi som hører til her, som er Kirken. Jeg er menigheten, og det er grunnen til at jeg legger ned en innsats her. 

Men frivillighet er selvsagt også bare et ord, og vi kan tenke mer positivt om det: En frivillig er en som gjør noe av ‘fri vilje’. Ikke med uvilje eller av tvang.

Frivillighet: for menigheten … eller?

Et stort spørsmål når vi snakker om frivillighet i menigheten, er hvem frivilligheten er for, og hvem som eier og driver arbeidet her. I Filadelfiakirken sier man rett ut at «du trenger denne tjenesten mer enn det kirken trenger deg.» Tanken er at vi trenger å bruke hendene våre og tjene andre enn oss selv. Ingen har godt av å studere sin egen navle. I tillegg er det sånn at det er de hendene som arbeider sammen, som finner sammen i et fellesskap.

Kjærlighet til Gud og nesten

Jesus oppmuntrer oss til å holde sammen kjærligheten til Gud og kjærligheten til nesten vår: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv’» Matt 22,37–39. Lekmannsbevegelsen bestrebet seg nok på å holde sammen kjærligheten for både Gud og nesten, og frivilligheten i menigheten må på samme måten springe ut fra begge disse.

... For frivillighet handler i bunn og grunn om en brann i hjertet, og den kan ingen organisere frem.

Innspill til samtale

1. Har du vokst opp med frivillighet som noe som hører naturlig til i fellesskapet, eller med dugnad gjort for andre – uten at du forventet belønning?
2. Hva mener du om at alle bør ha en tjeneste i menigheten?
3. Hvordan prioriterer du din evt. tjeneste i Stokka menighet? 
   - Er det viktig for deg å ha denne tjenesten? Hvorfor / Hvorfor ikke?
   - Er det lett for deg å melde fra om at du ikke kommer en gang, fordi noe annet kom i veien, eller tar du tjenesten/menigheten like seriøst som en stilling ved en arbeidsplass? 
   - Tenker du at du gjør dette arbeidet for noen andre?
4. Er frivillighet noe kjekt, en god anledning til å yte noe for fellesskapet, eller opplever du det mer som en byrde at det i det hele tatt snakkes om frivillighet?