Tekstene

Evangelietekst: Luk 18,31-34 
Lesetekst 1: Jes 52,13-15 
Lesetekst 2: 1 Tim 2,1-6a 

Utdrag fra talen (Hør hele talen HER)

De som følger Veien

«De som følger Veien»: Dette var betegnelsen folk brukte på de aller første kristne, før noen kom på å kalle dem opp etter Kristus (gr. Kristianos = ‘kristen’). ‘Veien’ var både en måte å leve på og en mulighet til å nå helt fram til Gud og inn i det evige livet. Jesus sa selv at denne veien er smal og ikke bred (Matt 7,14). Smal og kronglete, noen steder bare en liten sti, andre steder så utydelig for deg at du lurer på om du enda er på Veien. 
Men så lenge du stoler på ham som er Veien, så er du alltid på veien.

Med vitende og vilje

Profetien fra Jesaja-teksten viser oss at Jesu vei mot Golgata ikke var tilfeldig, men målrettet. Golgata var målet for veien. Jesus forbereder (nok en gang) disiplene på at profetiene fra GT handler om ham og at de kommer til å gå i oppfyllelse gjennom ham. Jesus er fullstendig klar over hvilken vei han går, nemlig veien mot lidelse og død.

Ikke tap, men seier

Samtidig vet Jesus at hans vei ikke er veien mot tap. Han gikk hele tiden i retning seier, selv om det ikke så slik ut når han snakket om det som måtte skje ham. Men profetien fra Jesaja 52 sier om Guds tjener at han ikke bare skal opphøyes – løftes opp på korset, men at han skal «løftes opp og bli svært høy», noe som kan forstås som et frempek også mot Jesu himmelfart og herliggjørelse (v. 13). Veien Jesus gikk, gikk mot seier.
Jesus gikk heller ikke bare gjennom lidelsen, når det først var kommet til det. Han gikk mot lidelsen. Ingen tok livet hans, for han overga seg selv!
Hvordan er slikt mulig?

Uvanlig

Én ting vi legger merke til ved Jesus, er at han ikke er vanlig. Alle reagerer på det han sier og det han gjør: 
- Folk er forundret (Hvem kan gjøre slikt? (Luk 2,47))
- Folk sier han har en autoritet (i motsetning til de skriftlærde (Matt 7,28f))
- Folk synes han er drøy (den rike mannen som fikk beskjed om å selge alt (Matt 19,16–22))
- Folk blir støtt («La de døde begrave sine døde», sa Jesus til noen som hadde mistet en far (Luk 9,60))
- Folk blir rasende (de religiøse lederne: støtt og stadig) 
Summen av alt dette: Jesus er ikke vanlig, og det må ha vært med på å sette ham i stand til å gå denne uvanlige veien. 

«I Den norske kirke har man kanskje lagt for stor vekt på å være alminnelig», stod det i en artikkel i VL tidligere i måneden. 
«… alminnelig, for å favne vanlige menneskers liv. Det er noe positivt med det, men faren er at vi kan miste det som er annerledes i troendes liv.» Det er May Bente Stuart Matre ved kirkelig dialogsenter i Bergen som sier dette. Jesus var uvanlig, mens vi iflg. Stuart Matre legger vekt på å være vanlige.
Men kan det fungere, når vi er ment å være etterfølgere av den uvanlige Jesus!

Gikk for seg selv for å kunne gi seg selv

Hva var det da som gjorde Jesus så uvanlig? Én særlig sak vi legger merke til ved Jesus, er at han brukte en hel del tid i bønn til Far i himmelen. Jesus var Gud, men også menneske, snakket vi om i en gudstjeneste nylig. Som menneske lærte Jesus oss hvor viktig det er å være alene sammen med himmelens og jordens skaper. Både et privilegium og en nødvendighet. 

Jesus ble jo også påvirket av tidens strømninger og menneskenes egoisme og negative utstråling. Han kjente på dette trykket like mye som vi selv gjør, så derfor måtte han gå for seg selv, til et sted der trykket kunne utlignes. Alene, sammen med Gud Far, kunne Jesus nullstilles, og så gå ut i en fallen verden igjen. Det var fellesskapet med Far som gjorde at han kunne holde seg på den veien han hadde bestemt seg for å gå.

Det var Far som gjorde Jesus uvanlig.
Så Jesus gikk for seg selv, for å kunne gi seg selv. 
Etter å ha blitt ledet av Far, kunne Sønnen gå ut og lede andre.

Så bønnens vei var ikke en avsporing, men en vesentlig del av den veien Jesus gikk.

Dagens bønn

I dagens bønn ber vi: «Vis oss den veien du gikk …»  For det er den veien vi selv er ment å gå. Etterfølgere følger etter den de etterfølger. Jesus gir oss strengt tatt bare én oppfordring: «Følg meg!» Dette var invitasjonen han ga da han samlet de tolv: «Følg meg!» (Joh 1,43). Og etter å ha vært sammen med disiplene i tre år, var det dette som var oppdraget de fikk: «Følg meg!» (Joh 21,22).

GLS-bønnen i årets faste

Jesu vei er vår vei. Vår vei er derfor for en stor del bønn.
Her er en bønn som alle deltakere av Global Leadership Summit, GLS, ble oppfordret til å be hver morgen i en hel måned i 2012: 

«Takk, Gud, for denne nye dagen!  
Takk for at jeg skal få tjene deg der du vil ha meg!
I dag gir jeg deg med glede: 
- hjertet mitt, 
- evnene mine, 
- energien min, 
- ressursene mine, 
- trofastheten min, 
- kjærligheten min, 
- kreativiteten min og 
- takknemligheten min. 
Jeg vil være med og bygge din menighet, slik at den kan vokse og blomstre på jorden.
Jeg gir hele meg til de oppgavene du har gitt meg — og vil gi meg.
Jeg vil gjøre en innsats i dag. Jeg vil gjøre mitt beste. Det fortjener du. Og det trenger menigheten din — den er verdens håp.» 

Etter at måneden var over, skulle de som hadde bedt, ‘se’ etter evt. forandring i livet sitt.

Den viktigste personen du leder

En grunnleggende tanke for alt lederskap, er at du selv er den viktigste personen du leder, ikke de andre. Og det er dét GLS-bønnen handler om: å la DHÅ slippe til i livet ditt. Da først er du i stand til å lede andre, etter at du selv har latt deg lede. Du er herved oppmuntret til å be denne bønnen hver morgen i fastetiden! For vi er på vei inn i fastetiden nå. Da kan vi la Jesus ta oss til siden, slik han gjorde med de 12 i teksten, og vi kan lytte til det han sier, borte fra det vi holder på med til vanlig, borte fra det som forstyrrer. Og som med disiplene, så vil det i fastetiden være slik at bakenfor det som er skjult for oss nå, der venter Jesus og en oppdagelse som gir økt forståelse av hvem han er. Fastetiden er å vente på Gud og vente på mening, for å skjønne mer av hvem han er og det han holder på med. 

Gjør ordene i GLS-bønnen til din personlige bønn, og se om du legger merke til at Gud skaper endringer i deg ila. fastetiden!

Innspill til samtale

1. Føler du at du er på vinner- eller taperlaget ved å være kristen i de sammenhengene du hører til i? 
   Snakk om det i gruppa!
2. Hva tenker du om at vi kristne ikke skal være alminnelige/vanlige?
3. Hva har du selv lyst til å være: vanlig eller uvanlig? 
   Uansett hva du velger: Hva vil det si å være det du vil være?
4. Hvordan får du hentet deg inn igjen når livet 'generelt' blir overveldende og livet som Jesus-etterfølger blir uklart?
5. Be GLS-bønnen i fastetiden, og se hva som skjer!