VEKSTRIKET

Tekstene

Evangelietekst: Luk 13,18–21
Lesetekst 1: 1 Kong 17,8–16
Lesetekst 2: Rom 12,1–3

Utdrag fra talen (Hør hele talen HER)

Guds rike begynner i det små, men vil vokse og til slutt fylle hele jorden.

Vekst som skaper endring

I det ene bildet Jesus benytter for å forklare hvordan Guds rike virker, er Guds rike et lite frø som vokser til et tre som er så stort at mange kan søke ly i det og bo i det. Dette er et fint bilde på kirken: frøet Jesus som blir til den verdensvide menigheten, som mange kan ha som sitt hjem. Det lille som blir stort.

Dagens bønn 1

Dagens bønn for denne søndagen konstaterer at Gud har opprettet sitt rike blant oss gjennom Jesus: "Livets Gud, ved din Sønn Jesus Kristus har du opprettet ditt rike blant oss". Vi lever allerede i Guds rike. Hos Markus sier Jesus i det første kapittelet at «Guds rike er kommet nær» (Mark 1,15). Men først da DHÅ kom til alle jesustroende etter himmelfarten, var Guds rike virkelig kommet til oss. Men, enda en gang men, selv etter at dette har skjedd, lever vi med den dobbeltheten at Guds rike er her allerede nå, men at det enda ikke er gjort fullkomment. Ondskapen er enda ikke borte.

I to verdener

Mens vi enda lever her på jorden, har vi nemlig del i to verdener. Vi lever i det jordiske rikets virkelighet, men med Guds rikes betingelser. Så derfor kan problemene vi støter på i dette livet, løfte blikket vårt. Hver gang vi møter en hindring, kan vi nemlig se over den – leve over den. 
Men ofte går vi rundt i halvsøvne, helt til vi dunker borti noe som sperrer for oss. Om vi da har støtt på et problem som ikke løses umiddelbart, vil reaksjonen vår enten løfte oss opp eller trykke oss ned. Du kan slå løs på problemet, eller fylles med motvilje eller synes synd på oss selv. Da ender du i en pøl av selvmedlidenhet. 

Det andre alternativet er å la problemet bli en stige du kan klatre opp i, og der se livet fra Guds perspektiv. Sett ovenfra er hindringene som irriterer og frustrerer deg, bare en lett trengsel som varer en liten stund (2 Kor 4,16–17). Når perspektivet blir løftet på denne måten, finner vi raskt løsningen, eller så ser vi at det er ikke engang verd å kalle dette et problem. «De trengslene vi nå må bære, er lette.» Vi lever i to verdener. Både denne og i den evige. Fester vi blikket på den evige verden, vil vi lettere se alt vi opplever og støter på, fra Guds perspektiv, der alt det der nede blir smått. Dette er gudsrikets betingelser.

Gjennomsyrende

Det andre bildet Jesus anvender, er den lille surdeigen som legges i en mye større mengde mel, «tre mål mel», som tilsvarer 25 kilo. Men surdeigen gjennomsyrer alt dette og får melet til å heve seg.

Mange bekker små …

Guds rike begynner i det små, sier Jesus. Et frø eller en surdeigsklatt. Eller med den enkelte av oss. Det er nettopp vha. hver av oss som har tatt imot frelsesgaven Jesus har gitt oss, at nye og atter nye mennesker skal gis anledning til å ta imot den samme gaven. Jeg skal ikke gjøre dette alene, og det skal ingen andre, heller. Det er når den enkelte sier ja til å være en liten bekk, at arbeidet kan bli en stor å: Mange bekker små gjør en stor å. Litt vann her og litt vann der, og vips, så har du ei elv.
Jeg synes denne tanken er frigjørende. Jeg trenger bare gjøre min lille del, uten å tenke på alt det andre som må gjøres. Det finnes for mange behov til at jeg kan dekke alle. Jeg kan bare hjelpe noen. Jeg kan bare gjøre litt. Det er dette som er min oppgave, å gjøre litt. Jeg skal ikke la være å bry meg om alt det andre, men det må noen andre ta seg. De andre også må gjøre sin del, ikke bare jeg. 

Selv ikke det som ingen gjør noe med, kan jeg ta på meg, så lenge jeg har tatt på meg andre ting. Det finnes mye dyp nød og mange alvorlige og store behov ute i verden, men jeg synes altså at det er frigjørende at det er meningen at jeg skal gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med. Tenker jeg på alt det andre, vil jeg miste motet og få for meg at det ikke er noen vits i det lille jeg får til; det er jo bare en dråpe i havet! 
Nei! Det er min dråpe. Og din dråpe. Og når menigheten blir mobilisert, så har du en bekk. Og når flere menigheter tar ansvar, blir vi etter hvert ei elv.

1. Mai

I går var det Arbeidernes internasjonale kampdag. På 1. mai er det naturlig å takke dem som har kjempet for rettighetene til vanlige arbeidsfolk, bl.a. for åttetimersdagen vi nordmenn fikk i 1976. Tid til familie og fritid, og ikke bare arbeid. Mange har gått sammen om noe, mange småfolk har gjort noe stort, og kampen fortsetter. Det er alltid til sammen at vi kan bli noe stort. Til sammen ble velferdssamfunnet bygget opp, og til sammen holder vi det oppe. Til sammen har vi hindret Covid-19 i å ta knekken på oss. Det hadde ikke vært tilstrekkelig om kun noen få ihuga idealister hadde holdt seg hjemme. Mange måtte gjøre det for at det skulle få en effekt.

Ikke tenk for stort

Én fare med å tenke stort om seg selv, er at du tar på deg for mye, at du tror du kan gjøre alt. Som Paulus sier det i romerbrevteksten: «Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham.» 

En annen fare ved å tenke for høye tanker om egen fortreffelighet, er at du tror du er viktigere enn de andre, at det er det du gjør, som beveger menigheten forover. Da har man gått glipp av et viktig vekstprinsipp i Guds rike, nemlig at Gud jobber med det lille som hver av oss gjør. Og vi er ikke like, men nokså forskjellig utstyrt. Derfor er det vi til sammen som beveger menigheten forover. Med Guds kraft, for Gud har utstyrt oss med en liten bit hver, og som skal fungere sammen med alle de andre bitene. 
Du vet kanskje hva du har fått av Gud, og tenker stort om det? Fantastisk! Da kan du takke Gud for det. Men du vet antakelig ikke hva alle andre har fått. Så forsøk å inspirere dem til å leve ut sine gaver, slik at de kan virke sammen med dine gaver, slik at Guds rike får bedre vekstkår der du bor! For det er til sammen at vi skal utbre evangeliet om Jesus til alle. Hvis ikke, så hadde ‘alle’ vært en utopi.

Dagens bønn 2

I den andre delen av dagens bønn, ber vi Gud bevare oss i sin kjærlighet, så vi kan bære rik frukt – altså slik at vi også kan være en del av veksten som ubønnhørlig tvinger seg fram i Guds rike. «Bevar oss i din kjærlighet.» Vi kan være så dyktige og så mange vi bare vil, men uten kjærlighet bygger vi ikke Guds rike.

Kjærligheten er absolutt nødvendig for vekst

Vi snakket en hel del om kjærlighet forrige søndag. Kjærligheten er ikke bare et godt vekstvilkår, men er absolutt nødvendig for at Guds rike skal vokse. For kjærligheten er ikke som gjødsel eller vann, men den er selve jorden som Guds rike er plantet i. Paulus sier at selv godord, gaver og selvoppofrelse må ha kjærlighet i bunnen, ellers er de ikke mye verd (1 Kor 13,1–3).

Vi har sett hvordan Jesus elsket, og han har sagt at slik skal vi også elske. Da må vi elske uten begrensninger eller betingelser. Denne kjærligheten må tåle ydmykelser og lidelse, og den skal elske de som anser oss for fiender. For kjærligheten går rett på, samme hva den støter på. Kjærligheten gir seg ikke, for det er gjennom den at andre mennesker kan se Jesus i oss. Det er gjennom kjærligheten at andre kan oppdage at Guds rike er nær.

Endringen fremfor prosessen

Vekten i bildene Jesus bruker i evangelieteksten, ligger ikke så mye på vekstprosessen. Vi får ikke engang vite verken hvordan veksten foregår, eller hvor rask eller langsom den er. Det som er det interessante med disse to korte lignelsene, er at Guds rike alltid vokser og gjennomsyrer. «Hva er Guds rike likt?» spør Jesus retorisk. Jo, Guds rike er slik at når det har begynt å spire og bre om seg, kan det ikke stoppes. De to bildene viser bare til forskjellen mellom begynnelsen og slutten av det som skjer: Det Gud setter i gang, blir stort. 
Sånn er Guds rike. 
Og vi kan være med på å utbre dette riket.

Til samtale

1. Du har din borgerrett i himmelen (Fil 3,20). Hva har dette å si for deg? Ikke teoretisk, men hvilken betydning har dette i ditt liv?
2. Har du erfaringer av å ha vært én av flere som har utrettet noe som ingen av dere kunne har klart på hver for dere?
3. Hva slags utrustning eller gaver har Gud gitt deg? Vet du det? Hvis ikke: Hva tror du at du har?
4. Er det greit for deg å ha en begrenset rolle i det menigheten utretter, eller vil du helst ha hele kontrollen og gjøre alt selv?
5. Kan du kjenne igjen noe ved deg selv i det som sies om kjærlighet over?