Tekstene

Evangelietekst: Joh 16,21–24
Lesetekst 1: Jes 2,1–5
Lesetekst 2: Hebr 10,35–39

Utdrag fra talen (Hør hele talen HER)

Smertefull ventetid

Jesus sammenligner ventetiden vår med en fødsel – at vi venter på at han skal komme og opprette en fullkommen, ny verden – det er som en fødsel. Når vi oppdager hvordan verden er, så er det mulig å kjenne på en smerte over all ugreien som finnes og over at det tilsynelatende ikke finnes enkle løsninger på noe som helst. Når vi ser at det egentlig bare er én virkelig løsning, at Gud selv kommer og nyskaper alt, da kan ventetiden kjennes lang og vond. Da vil vi bare be: «La ditt rike komme!»

Fødselsmertene

Den som føder, må gjennomgå store og ubeskrivelige smerter før hun får se barnet sitt. Men akkurat da er smertene glemt og aldeles erstattet med glede. Gleden som venter, overgår smerten det kostet å gjøre gleden mulig! Jesus sier at vi også må lide før vi når fram til gleden. Lidelsen er det uperfekte livet vi må leve her, erkjennelsen av at verken vi eller noe som helst i hele verden har det som skal til for å tilfredsstille sinnets og sjelens behov.

Gleden overgår smerten

Men det skal ikke være sånn for alltid – eller for evig. Vi lider her, men snart skal smertene være glemt. Når barnet er født, når Far har gjort alt det han skal gjøre. Paulus sier at han «mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår» (Rom 8,18).

Smertelindring

Dette livet kan by på mye smerte, men Jesus tilbyr smertelindring: «Hvis dere ber Far om noe, skal ha gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn», men det skal vi altså gjøre. Fellesskapet med Far skal gjøre livet her levelig.

Hva vil det si å be i Jesu navn, og at Far da skal gi oss det vi ber om? Har det å be i Jesu navn noe å gjøre med hvem vi ber på vegne av?

Hans makt og vilje

Når vi ber i Jesu navn, minner det oss om at det er han som har makten til å gjøre det vi ber om. Vi er barn, Gud er Far. Og barn ser alltid til Far og det han kan gjøre for dem.

Å be i Jesu navn minner oss også om at vi ber etter hans vilje. 
For slik er vi, vi som lever det nye livet Jesus har gitt oss. 
Hvorfor skal vi leve det gamle livet? spør Paulus, når vi har fått et som er nytt og mye bedre – et liv etter den gode Guds vilje? (Rom 6,2–8)

Ære Jesus, ikke oss selv

Når vi ber i Jesus navn, ber vi slik Jesus selv bad: Ikke som jeg vil, men som du vil. Selv på dødens rand ba Jesus slik. Særlig på dødens rand måtte han be slik. Vi også. 
Når vi ber i Jesu navn, legger vi bort vårt eget – våre øyelikksbehov og våre nykker, og konsentrerer oss om hva som er hans vilje. Hans gode vilje. For vi vet jo at hans vilje er god. 
Så når vi ber i Jesu navn, ærer vi ham istf. oss selv.

Ikke bare andre

Når vi ber slik Gud vil vi skal be, så vil også Gud det vi vil. Da er vi samstemte, slik Gud tenkte det helt fra begynnelsen. «Vi er hans slekt.» (Apg 17,28) Det var aldri meningen at Gud Far og vi skulle leve adskilte liv. Vi skulle leve i lag – samstemt. Derfor, når vi ber slik Gud vil, så vil han det vi vil. 
Siden Gud er en god Far, trenger du aldri å lure på om du kan be ham dekke dine behov. Klart han vil det! Er vi jordiske fedre gode mot barna våre, så er vår himmelske Far det enda mer (Matt 7,11)! Det er jo han som har gitt navn til alt som kalles far (Ef 3,15). 
Far vil at vi – hver av oss – skal det godt! Vi må ikke bare være opptatt av å se utover: misjon, diakoni og tjeneste for andre. 
Mangler du noe, så kan du be om dette også i Jesu navn (Rom 8,32). Be om det du trenger i Jesu navn, med største frimodighet!

Virker bønn?

Vi har forskjellige erfaringer med bønn. Mange opplever at Gud er nær hele tiden, og kan fortelle hvor godt det er. Men mange har også opplevd å be og be, uten at noe ble slik man ba om. Så hva er vitsen? Bønn blir ikke viktig da, når ingenting skjer – når den ikke virker. Da er det ikke bønn som blir løsningen man tyr til når noe oppstår. Erfaringen er da at Gud enten er døv, ikke kan eller ikke bryr seg.
Men har man da virkelig erfart Gud?

Bønn ≠ trylling

Gud er ikke en automat vi putter penger på. Mange kristne oppfører seg slik. Men Far inviterer oss til å bli med på det han gjør, gjennom bønn og at han selv lever i oss. For bønn er ikke trylling. Derfor hjelper det ikke å proklamere at bønnen er «i Jesus Kristi navn! Amen!», dersom du ber om noe egoistisk, som tjener deg selv på bekostning av andre. Simsalabim funker ikke med Gud. Han vil at du skal ville ha ham, ikke bare det han kan gjøre for deg, eller at du skal ville mele din egen kake.
 «Smak og se at Herren er god» (Sal 34,9). Ved å bruke tid med Far er det vi kan få et glimt av den andre dimensjonen – hans dimensjon. Jo mer tid du bruker sammen med Gud, og jo mer du lar ham være den som snakker mest, jo mer skjønner du hva bønn er. Slik lærer du at det er godt å be i Jesu navn, for da ber du etter Guds gode vilje.

Bønn ≠ trygling

Bønn er heller ikke trygling. Far elsker deg! Derfor trenger du ikke å be «Kjære, kjære, kjære, KJÆRE gode, snille Gud og Far!» 
Gjennom tid med Gud er det at vi kan få tillit til at han er den han sier at han er: en god Far.

Midt i smerten over verdens ufullkommenhet, er også Far her hos oss og for oss. Dette skaffet Jesus til veie for oss, slik at ventetiden vi lever i nå, skal være levelig (og vel så det).

Til samtale

1. Hvordan opplever du/dere livet: er det trengsel og smerte, eller er alt bare en glede – eller midt imellom? 
   Snakk litt om hva som er hva i livene deres!
2. Hva slags erfaringer av bønn og kontakt med Far har dere i gruppa hatt opp gjennom livet? 
   Har dette endret seg noen gang? Hva skjedde?
3. Stoler dere på Jesus makt, og at det er trygt å be i Jesu navn for ting dere selv ikke råder over?
4. Hvor enkelt er det å ærlig og åpent be om at Guds vilje skal skje i saker som betyr mye for deg personlig?
5. Er det vanskelig å be Far i himmelen om noe du selv har behov for? 
   Hvordan kan du øve på å være frimodig? Snakk sammen om dette.