TENK STORT OM Å TENKE SMÅTT!

Tekstene

Evangelietekst: Mark 4,26–34
Lesetekst 1: Jer 20,7-9
Lesetekst 2: Rom 10,13-17

Utdrag fra talen (Hør hele talen HER)

Vi vil helst være en del av noe stort. Smått er ikke like interessant. Men i den himmelske husholdingen aner man aldri hvor stort noe lite kan bli.

Er det vits?

Mange av oss kan vel kjenne igjen tanken fra Jeremia: Er det en gang vits å si noe? Det preller jo bare av! Enten det er til ungene, til elevene, til menighetsrådet – eller mannen. Det preller jo bare av! Sånn kan vi tenke iblant, og tanken om å bare la være, virker rent fornuftig. Kanskje som det eneste fornuftige.
Det er menneskelig å ha behov for å se resultat. Man legger ned en innsats, og så vil man gjerne se at man har utrettet noe.

Gud har skapt vekst

Gud har skapt alt slik at det vokser. Det naturlige er å vokse og bli mangfoldiggjort. I tillegg er det slik at alt som vokser, vokser helt naturlig og uanstrengt. Ikke minst uanstrengt. Jeg har aldri sett et epletre stå og presse fram epler. Jeg har heller aldri sett et epletre bære appelsiner på greinene. Hvert tre har sin frukt.
Paulus snakker om akkurat dette i 1 Kor 12, at hver av oss i menighetsfamilien har ulike egenskaper å bidra med, og at noen av oss vil løse enkelte oppgaver bedre enn det andre vil få til. Ingen av oss er ment å gjøre alt – eller være alt. Det er umulig. «Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale?» (1 Kor 12,29f)

... Slik at det tjener til det gode

Dersom alle i menigheten skal gjøre det samme, vil vi fort kjenne presset til å være noe vi ikke er. I stedet har Far tenkt det slik at hver av oss skal få utfolde oss – som den vi er – i menigheten. Når alle kan utfolde seg i menigheten, kan vi være Jesu kropp, som fortsetter å gjøre godt, slik Jesus fikk rykte på seg for å gjøre (Apg 10,38).

Bonden vet ikke hvordan veksten foregår

Selv en femtegenerasjons bonde har ikke den minste peiling på hva det er som får produktene hans til å sette røtter, vokse og modnes. Han kjenner bare igjen de ulike fasene i prosessen til den enkelt av vekstene, og så forholder han seg til det som skjer. Han får det ikke til å skje, men forholder seg til det – og så står han klar til å bidra med sine egne ferdigheter i hver av vekstfasene. Men vekst er ikke en av disse ferdighetene, selv for en dreven bonde.

Men vi kan stå i veien for veksten

Nesten det eneste vi kan gjøre med veksten, er å hindre den. 
- Manglende kunnskap om vekstforhold, 
- jakt etter kortsiktig gevinst, 
- forsøk på å gjøre ting vi ikke er gode på, eller 
- å la være å gjøre det vi er gode til, 
er alle slikt som ødelegger mulighetene for at hva som helst kan vokse. Da står vi i veien for veksten.

En bonde vet å ikke stå i veien for veksten. Han har den rette kunnskapen, han forstår at han ikke kan se etter potetene allerede etter to uker – og i hvert fall ikke grave for å se hvordan det går med dem. Og han forstår at dersom det skal bli gode poteter til innhøstingen, så må han tenke på dem og ikke seg selv. Alt han har lært om gårdsdrift, setter ham i stand til å rydde vei for plantene sine. Han slipper til veksten. Det kan han gjøre.

Såmannen

En mann har sådd et korn. Jesus sier at det i hvert korn bor en stor mulighet. Noe som er bittelite, kan gi en stor avling. Derfor er såjobben ganske enkel: Vi gjør bare det vi kan, sier noe lite som vi selv synes er viktig. I det lille vi sier – eller gjør – bor det en stor mulighet. Noe som er bittelite kan utrette store ting i et annet menneske. Hvor lite eller stort det blir, aner vi selvsagt ikke på forhånd, så jobben vår er bare å så det vi får for oss i en gitt anledning. Vi sår. 
Når bonden tar for gitt at noe vil skje når han sår eller planter, så er han ikke nødvendigvis klar over at han nå stoler på Gud. Men det er det han gjør, for det er Gud som skaper veksten som bonden stoler på.

Erfaring gir visshet

Den som har sådd et sennepsfrø (hvem har vel det?) og sett hvordan det blir til en svær busk, er nokså trygg på at det samme vil skje neste gang han sår et sennepsfrø. Om han var usikker på hvor mye det hadde for seg å så den første gangen, så er usikkerheten byttet ut med en grad av visshet den andre gangen. Og vissheten vil øke for hvert frø som blir til en fullvoksen busk.

Et frø av oppmuntring

En mann sier et oppmuntrende ord til en kollega. I hvert ord ligger det en stor mulighet. Kollegaen, som var skikkelig nedfor da han kom til arbeidsplassen om morgenen, gikk hjem fra jobben med et smil om munnen. På veien hjem fikk han for seg at han ville kjøpe blomster til kona. Det var en stund siden han hadde gjort dette, men han elsket henne jo! Det var bare ikke alltid så lett å komme på at han elsket henne. Kona ble overlykkelig for blomstene – og for at mannen hennes virket så fornøyd denne ettermiddagen. Så da den eldste dattera hennes kom nokså sur tilbake fra håndballtrening om kvelden, hadde moren tålmodighet med henne, i stedet for å glefse tilbake. Det endte med at dattera fortalte moren hva som virkelig stod på. En slik samtale hadde de ikke hatt siden jenta var liten. 
En mann sa et oppmuntrende ord til en kollega. Noe som er bittelite, kan gi stor avling.

På rett plass?

Mange kristne kan iblant lure på om de bor i rett by, har rett jobb, har giftet seg med den rette personen eller til og med om de er i rett menighet. Men det handler ikke om hvor du er eller hvem du er med – det handler om hvem du er. Ikke hvor du er, men hvem du er. Så vær der du er, og del oppmuntring og tro med dem du har rundt deg. Du vet aldri hvor stort det blir, for det er ikke du som styrer veksten. Du er den som sår.

Gjør det for én

Kanskje handler det ikke om å evangelisere for fremmede folk i byen. På samme måte som enhver bonde kjenner jordsmonnet på gården sin bedre enn nabobøndene, slik kjenner vi ‘jordsmonnet’ til våre nærmeste bedre enn vi kjenner jordsmonnet til fremmede folk i byen. Det er en større sjanse for at folk som kjenner og respekterer oss, vil ta til seg det vi sier. Kanskje ikke svelge det rått, men i det minste tenke over det de har hørt. 
Men det er også mye vanskeligere å dele tro og troserfaringer med familie, venner og kolleger – folk du møter hver dag, og som kjenner deg slik de kjenner deg. Men om det er verre å si noe til dem du kjenner – så er det desto mer ekte. Du har også en større sjanse for å få snakke med dem igjen; du har jo jevnlig omgang med dem. Så vær der du er og del tro med dem du kjenner!

Tenk stort om å tenke smått

Ingen av oss kan redde hele verden, men vi kan gjøre noe for dem vi lever sammen med til daglig. Det er ofte enklere å se for seg hva man vil gjøre for hele verden, enn det er å gjøre noe for én. Men ingen av oss kan redde hele verden. Samtidig kan alle gjøre noe for noen. Bare følg med i hverdagen din, så vil du finne masse anledninger. 
Gjør for én det du ser for deg å gjøre for mange. Da er du i gang. Og det vil være mye lettere å gjøre noe for én til, når du først har gjort det for den første. Først én, så én til. En reise på 1 000 mil begynner med det første skrittet. Tenk stort om å tenke smått!

Til samtale

1. Har du noen gang delt troen din med noen? 
   Hva delte du? Hvordan gikk det? Hvordan føltes det?
2. Hvis du aldri har delt troen din med noen: 
   Kommer du på noe du kunne ha delt? Kommer du på noen du kunne ha delt den med? 
   (Tenkt litt over disse spørsmålene.)
3. Har du noengang delt troen din med noen og blitt skuffet over resultatet? 
   Hvordan taklet du det?
4. Du kan ikke kontrollere effekten (veksten) av det du deler med noen.
   Synes du dette er en frigjørende tanke? Eller gjør dette det vanskeligere å skulle dele?
5. Er det en fremmed og masete tanke å skulle troen din med andre?