Tekstene

Evangelietekst: Matt 25,31-46
Lesetekst 1: Jes 57,14-16 
Lesetekst 2: Åp 20,11-13

Utdrag av prekenen

Når så vi deg og gjorde noe for deg?
Når så vi deg og lot være å gjøre noe?

Gud insisterer på at vi er en familie: 
- Da Adam falt, falt vi alle
- Når evangeliet skal ut til alle folkeslag, så er det vi som skal fortelle de gode nyhetene til hverandre
- Når noen lider, er det vi andre som skal hjelpe dem

Vi er uløselig forbundet med hverandre og med Kristus

Gjerninger

I vår lutherske virkelighet er vi lært opp til at gjerninger ikke har noe å si for frelsen vår. Allikevel er det gjerningene våre Jesus spør etter når han "kommer i sin herlighet". 
Teksten fra Åpenbaringsboken sier også at enhver "ble dømt […] etter sine gjerninger". Ut fra disse gjerningene vil noen gå inn til den evige gleden, mens andre går en straff i møte.

Frelse eller fortapelse

Spørsmålet om himmel og helvete har vært et aktuelt tema i hele den kristne kirkens historie. For det er et vanskelig spørsmål, vanskelig å forstå og vanskelig å forsone seg med. Hvordan kan en kjærlig Gud se på at noen fortapes – for evig – hvis det er det han har tenkt, da?

Helt kort: Tre religionsteologiske modeller for hva kristendommen tenker om muligheten for frelse i andre religioner, og muligheten om frelse for dem som aldri har fått presentert evangeliet om Jesus.

1. EKSKLUSIVISMEN - bare én religion er sann: den kristne troen. De strengeste sier også at de som aldri har hørt evangeliet, går fortapt.
2. INKLUSIVISMEN - mange former for tro kan ha sannheter i seg som kan lede til tro på Kristus, men den kristne troen er Sannheten. Åpenhet for at Jesus kan ha forkynt evangeliet for de døde, både de som døde før Jesus gikk på jorden, og de som døde etter dette (1 Pet 3,18-20a).
3. PLURALISMEN – "Alle veier fører til Rom". Kan det ikke tenkes at Gud er like mye til stede i alle religioner – for er ikke Gud like nær alle sine skapninger?

Kirkens lære

Både kirkeåret, trosbekjennelsen og dagens bibeltekster sier noe om slutten av livet og tiden.

Kirkeåret: Den siste delen av treenighetstiden har overskriften ‘Å leve med oppgjøret i vente’, og denne søndagen kalles 'Domssøndag'.
Trosbekjennelsen: "… skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde." 
Evangelieteksten: "Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv."

Det er del av kirkens lære at livet har to utganger.

Hvis bare ...

Det er vanskelig å forsone seg med at noen mennesker bare ikke vil ha noe med Gud å gjøre. 
Kan det være slik at disse ikke vet hvem Jesus er, og ikke at de misliker ham? 
Kan det være slik at de ikke vet hva Jesus kan gjøre for dem, ikke at de er uinteressert i det han tilbyr? 
Er det slik at dersom alle hadde forstått hvor alvorlig det er å velge / velge bort Jesus, så hadde de valgt ham?

Eller er det mulig at noen mennesker alltid vil holde Gud på armlengdes avstand, fordi de ikke vil ha noe innblanding i livet sitt? 
Paulus, i Rom 1,19-28, ser ut til å tenke slik: "De brydde seg ikke om å kjenne Gud" (Dette handler om mer av livet enn det ene eksempelet Paulus gir i vv. 26–27).

Menneskenes hovedproblem helt fra skapelsen av har jo vært at vi ikke stoler på at Gud er god.

Samtidig rettferdig og synder

En ting som er mer sikker enn spørsmålet om andres evighet, er at vi som er kristne, ikke trenger å skremmes av skrekkscenariene Bibelen tegner av dommen og straffen. 
For dommen gjelder ikke oss. 
Har vi tatt imot Jesus, er vi nemlig rettferdige pga. at han tok vår straff – slik at du og jeg skulle slippe. 
Denne nåden kan vi takke for hver dag, uten at det blir en overdrivelse.

Det er samtidig sant at vi ikke alltid lever som om vi er rettferdige. Vi vil alltid tenke og handle på verdens vis, i større eller mindre grad. Vi kan ikke hjelpe for det. Kanskje det eneste vi kristne har grunn til å frykte, er vår egen sviktende evne til å ta gode valg. 
Vår daglige bønn kan derfor også være «Frels oss fra det onde».

Her i livet er vi rettferdige og syndere på samme tid, men en dag vil vi være kun rettferdige – fordi det onde er dømt til døden og straffen er blitt fullbyrdet.

Men hva med de andre?

Grunnen til at også vi allikevel må ha alvoret i dommen med oss i livet, er at det finnes mennesker som ikke har hørt om Jesus, og mennesker som ikke vil tilhøre ham – kanskje fordi de har fått presentert et vrengebilde av Jesus.

Til syvende og sist, så må vi overlate hele det store spørsmålet om frelse og fortapelse til Gud Far – for dette er hans anliggende, ikke vårt. Men så er han også god. 
Men for vår egen del, så lenge vi lever her på jorda, kan vi stille oss selv følgende spørsmål:

Til samtale

- Hvordan kan vi bry oss om de ikke-kristne vi kjenner til i vår egen bydel? 
- Inviterer jeg naboen med meg i bibelgruppa, eller er den lukket? 
- Ser Stokka-folket Jesus gjennom mitt liv, eller lever jeg likt som alle andre? 
- Er vi kristne i bydelen kjent for å gi godhet til de som er syke, alene eller triste?
- Hvordan kan vi formidle Jesus til andre, på en slik måte at det treffer et behov i dem som de ikke engang var klar over at de hadde?
- Hvordan kan Stokka menighet være et fyrtårn i denne bydelen?

Målet for livet vårt er å få gode skussmål "når Menneskesønnen kommer i sin herlighet": 
«Når gjorde jeg disse gode tingene for deg?» spør vi da. 
«Det du gjorde for dem, det gjorde du for meg», svarer Menneskesønnen.